En dag var det tomt for kattegodt. Jeg sa til Pus at jeg skulle gå på butikken og handle seinere. Dette var ikke fort nok for han, så han tok avgårde selv (uten at jeg visste det), og hadde vandret ganske lenge rundt i butikken, i følge butikkpersonalet.
Jeg hadde en unik kontakt med han. En direktekontakt utenom det vanlige. Han var en inne / ute katt, som også var ute på sine egne turer. Ble han for lenge vekke, så kalte jeg på han inni meg: "Nå må du komme hjem, Pus. Jeg er redd for deg", var eksempel på budskap som jeg sendte. Ikke lenge etter så var han der, kjærlig og god som alltid. Dette gjentok seg gang etter gang. Det ble normalen å kalle på han på denne måten. Og han "svarte" meg alltid. Dvs jeg kjente at han var der. At jeg bare måtte vente litt den tiden det tok å komme seg hjem.
Da han døde var det ingen slik kontakt. Jeg kalte lenge og fikk svake signal til svar først. Og så plutselig var det helt taust, helt tomt, helt dødt på linja. Da gikk jeg og lette, kjørte og lette, sprang og lette, sykla og lette. Etter et døgn fant jeg han stygt påkjørt og ille tilredt i grøftekanten av Arne Garborgsvei, en svært trafikkert vei i nærheten av huset vårt.
Pus ble kremert og kom i urne, og tapet var uigelig tungt. Enda er han godt på plass i hjertet mitt, selv etter 2 år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar