Kattedamen

Da jeg var liten hadde vi en eldre dame som nabo. Vi kalte henne bare for kattedamen. Eller Amanda med kattene.
Pus, pus, ropte hun høyt ut over nabolaget to ganger i døgnet. Maaat til puuus, ropten hun videre. Og så kom de, den ene etter den andre, og femte og tiende...... og tyvende .... og spiste på små, fine tefat som hun hadde satt oppover trappa si. Ikke noen tretrinnstrapp, men 12 trinn hadde den trappa. Jeg telte det mange ganger som liten. Men kattene, de var så mange at det var helt umulig å telle. 20 minst. Kanskje 30. Og så godsnakket hun med dem, og klappet dem. Hver enkelt av dem. Og alt var såre vel og lutter glede.
Jeg tenker mye på den damen for tiden. Og føler jeg har blitt litt av ei kattedame selv, med mine to katter, et helt rom innredet katt-aktigt, mine katte-gjøren-og-laden. Mitt prat om kattene hele tiden. Ja, ja. Noe skal vi gjøre og noe skal vi tenke på og snakke om. Katter er vel ikke det verste å snakke om. Bare synd at så få er interessert i temaet. Må kanskje prøve å finne en katte-sprø-venn på internett. Det finnes sikkert der ute.