Natasjapus-stemmen 14. desember

Mgrf. Grrrrrhrr. Zaalve, sier hun. Salve. Salve hele dagen. Noe gult, seigt kliss som hun dytter i trynet mitt. Sier det skal være i øyet, men når hun er ferdig har jeg salve overalt. Fordi jeg vrir meg som en ål og knurrer, sier hun. Ja, hva skal man gjøre når mennesket prøver å kvele en. Salve i øyet. Det er jo ikke noe kattenaturlig. Katter bruker ikke medisin. De blir friske av seg selv. Av naturen. Det naturlige.
Seigt, gult, kliss. Penicillin, skryter de av at det heter. Ikke imponerende. Ikke i det hele tatt. Uggent, ufyselig, gresselig. Og så vondt, da. Tenk selv å få ei gul klyse midt i øyet, det organet som er viktigst for å orientere seg. Tror mennesket i alle fall, vi katter vet jo bedre. Vi har mange flere sanser. Men du vet, disse menneskene er jo noe begrensa i hodene sine.
Mgrf. Hekkan der tok hun jammen en "dråpe" i det andre øyet og. Trodde det bare var ett som skulle "behandles" for tiden. Dråpe og dråpe. Må jo minst være fem. Sånn som jeg må kave for å vaske det vekk etter behandlingen. Så snart hun er ferdig, mennesket mitt, og slipper litt taket, så hopper jeg to meter vekk, og nivasker. Spytter i hendene og gnir, gnur, vasker så det skvetter. Jeg får vekk nesten alt, Haaa! Det var den behandlingen. Ørgh.