Den vågelige Natasjastemmen

Hhaaa. I kveld var jeg vågeligst. Hoppa ut vinduet og sprang ned kattetrappa - i en fart - som lynet. Det hadde ikke Oddveig trodd. Hun skulle bare åpne vinduet så jeg kunne kjenne hvor kaldt og guffent det var. Hun tenkte nok at jeg bare ville snu og gå inn igjen. Men ikke denne jenta, nei. Hun sprang, glad og spenstig og vågeligt avgårde. Rundt hushjørnene. Opp i ei snøfonn, under terrassen. Så fort som et olja lyn sprang hun.
Litt kaldt var det jo, og snøen var litt nifs, men du så kjekt det var å være den modigste, og vise mamman min hvor fort jeg kunne springe.
Hvert kvarter ropte mamma meg inn, og jeg kom lydig som ei kule, for da visste jeg at jeg fikk være ute lenger. En hel time holdt jeg det gående med springing og hopping - inn kattetrappa - ut igjen - ny runde. Kjekt. Kjekt. Kjekt. Lykken er.
Til slutt peste jeg meg en siste gang opp kattetrappa, og godtok at vinduet ble lukket bak meg. Nok er nok, sa mamman min, og jeg var aldeles enig med henne.
Da er det rett opp på rommet til den nye juleleken. Såpass guts er det vel igjen i meg.