Den vågelige Natasjastemmen

Hhaaa. I kveld var jeg vågeligst. Hoppa ut vinduet og sprang ned kattetrappa - i en fart - som lynet. Det hadde ikke Oddveig trodd. Hun skulle bare åpne vinduet så jeg kunne kjenne hvor kaldt og guffent det var. Hun tenkte nok at jeg bare ville snu og gå inn igjen. Men ikke denne jenta, nei. Hun sprang, glad og spenstig og vågeligt avgårde. Rundt hushjørnene. Opp i ei snøfonn, under terrassen. Så fort som et olja lyn sprang hun.
Litt kaldt var det jo, og snøen var litt nifs, men du så kjekt det var å være den modigste, og vise mamman min hvor fort jeg kunne springe.
Hvert kvarter ropte mamma meg inn, og jeg kom lydig som ei kule, for da visste jeg at jeg fikk være ute lenger. En hel time holdt jeg det gående med springing og hopping - inn kattetrappa - ut igjen - ny runde. Kjekt. Kjekt. Kjekt. Lykken er.
Til slutt peste jeg meg en siste gang opp kattetrappa, og godtok at vinduet ble lukket bak meg. Nok er nok, sa mamman min, og jeg var aldeles enig med henne.
Da er det rett opp på rommet til den nye juleleken. Såpass guts er det vel igjen i meg.

Pusegutt og Natasja julafta 2009

Det er litt trist for kattene for tiden. Øyebetennelsen er kommet igjen, og snøen gjør at de ikke fyser på å være ute. Nede er Wiccihunden som de er litt redde for. Så er det her i 2. etasje de rår grunnen. 3 rom har de å utfolde seg på, med 2 store vindu som de kan sitte i. Så de lir jo ingen nød, sånn sett. Mat får de, og kos, og medisiner hvis de trenger. Og til og med hver sin lille julegave. To små baller med julefarger på. De fulgte interessert med da vi pakka opp, og berørte litt pliktskyldig hver sin ball. Men det var i grunnen det hele. Papiret var visst like interessant som den nye leken.

Puseguttstemmen om snø

Snø er jammen noe oppskrytt, spør du meg. Her har jeg ligget hele natten og gledet meg fordi Oddveig sa vi skulle ut og leke når det ble morgen.

Klokka 06.45 syns jeg det ble morgen. Vi katter har ikke søndag med å sove lenge. Så da klokka var kvart på 7 så ropte og ropte jeg på eieren vår. Uten resultat. Så gikk jeg på do i kassen, og brukte laaang tid med mye gravelyder og skrapelyder, på å rydde etter meg. Da, endelig, våkna hun. Ned vi sprang, opp med vinduet, og jeg skulle kaste meg ut i leken i snøen.

Urghh!! Ei vindkule kasta meg i retning inn vinduet. Påan igjen, vi kan ikke gi opp så fort. Denne gang klarte jeg med krumm hals og ved å holde pusten, å vingle meg nedetter kattetrappa. Vel nede måtte jeg holde meg fast i veggen for ei ny sånn vindkule, som de kaller det, kom. Åhhh!, så "gøy". Jammen sa jeg smør. Jeg tok 5 skritt ut mot snøen, men bråsnudde og for som ei kule nok en gang, denne gang rett inn til Oddveig igjen. Leken får være til en annen dag. Det var vi heelt enige om, Oddveig og jeg.

Puseguttstemmen om julestemning

Det er noe som heter snø, ute. Det er kaldt, vått og hvitt, sier Oddveig, eieren min. Hun sier at vi skal få gå ut og leke i snøen i morgen. Men nå må vi være inne, sier hun. Det er for kaldt for små puser ute i natt.
Hmm. Ja, ja. Vi godtar det jo, når sjefen sier det. Men vi forstår ikke alltid. I heile ettermiddag har de selv holdt på å leke med dette som de kaller snø. Kaster det opp i lufta og rundt omrking. Flytter på det, snøen. Hva er så vitsen med det? Men gøy ser det jo ut. I morgen skal Natasja og jeg og ut og kaste snø rundt omkring.. Det er visst det som er vitsen med snø.
Oddveig forklarer videre at snø, det er julestemning og vakkert og fredfylt. Hmmm. Er det fredfylt når den der skrapebilen kjører forbi og bråker i ett sett? Eller når de svetter og kaster på snøen? Rare folk. 
Og så det der julegreiene. Det har vært så mange nye ord nå i disse adventstider (også et nytt ord). Julegrøt, julegaver, julepapir, julekort, julemerkelapper, juleblomster, juleglede, julesanger, julemat, juleribbe, julebord, juletre. You name it. Etter at de hadde holdt på lenge med snøen i dag, så kom de jammen draende inn med et helt tre. På dette treet hengte de lys og "juletrepynt", kuler og mange rare ting. Det er ikke alt vi skal forstå. Men det hører til denne her julen som skal komme. Tro om vi merker når den kommer, og om det er om dagen eller natta? Håper det er om natta så vi pusene også kan få noe glede av det.
Oddveig har forresten kjøpt katteseng til meg. En førjulsgave, sier hun. Samme det. Kjempegod var den. Jeg hoppa oppi med en gang, og så var den akkurat passelig. Et teppe liksom med en kant rundt, som er litt lun å ligge inntil. Oddveig er snill!

Ojsann, litt på skakke!!

Lykkelig

Jeg er så lykkelig her på rommet mitt sammen med kattene mine. Hjertet gnur seg og blir klumpete. Og leppene beveger seg oppover i smil og lun glede.
Nå sover de søtt begge kattene, hver på sin måte, med sine særegne lyder og uttrykk.
Sove burde, og skal, jeg også. Men jeg vet at når jeg skal buksere meg ned i dobbeltsenga, i dyna mi mellom katter, tepper, puter og laken, så våkner de, så det er litt tiltak. Det er akkurat som med barn, de våkner når de ikke skal. Men jeg får prøve likevel - av plikt - siden klokka har blitt over 2 på natta.

Hold sinnet ditt mjukt

- Hold sinnet ditt mjukt,

sier en stemme i vinden.

- La det ikke stivne

av år og alder. Smør det

med dagenes gule soltalg,

dynk det med dogg fra en blomsterkalk,

garv det i motgangs bitre saltlake.

Hold sinnet ditt várt og villig

som greina i brisen:

en hvileplass for fugler

med vingen blå av himmelduft.

Hans Børli

Kattedamen

Da jeg var liten hadde vi en eldre dame som nabo. Vi kalte henne bare for kattedamen. Eller Amanda med kattene.
Pus, pus, ropte hun høyt ut over nabolaget to ganger i døgnet. Maaat til puuus, ropten hun videre. Og så kom de, den ene etter den andre, og femte og tiende...... og tyvende .... og spiste på små, fine tefat som hun hadde satt oppover trappa si. Ikke noen tretrinnstrapp, men 12 trinn hadde den trappa. Jeg telte det mange ganger som liten. Men kattene, de var så mange at det var helt umulig å telle. 20 minst. Kanskje 30. Og så godsnakket hun med dem, og klappet dem. Hver enkelt av dem. Og alt var såre vel og lutter glede.
Jeg tenker mye på den damen for tiden. Og føler jeg har blitt litt av ei kattedame selv, med mine to katter, et helt rom innredet katt-aktigt, mine katte-gjøren-og-laden. Mitt prat om kattene hele tiden. Ja, ja. Noe skal vi gjøre og noe skal vi tenke på og snakke om. Katter er vel ikke det verste å snakke om. Bare synd at så få er interessert i temaet. Må kanskje prøve å finne en katte-sprø-venn på internett. Det finnes sikkert der ute.

To godpuser med katteinfluensa

Natasjapus-stemmen 14. desember

Mgrf. Grrrrrhrr. Zaalve, sier hun. Salve. Salve hele dagen. Noe gult, seigt kliss som hun dytter i trynet mitt. Sier det skal være i øyet, men når hun er ferdig har jeg salve overalt. Fordi jeg vrir meg som en ål og knurrer, sier hun. Ja, hva skal man gjøre når mennesket prøver å kvele en. Salve i øyet. Det er jo ikke noe kattenaturlig. Katter bruker ikke medisin. De blir friske av seg selv. Av naturen. Det naturlige.
Seigt, gult, kliss. Penicillin, skryter de av at det heter. Ikke imponerende. Ikke i det hele tatt. Uggent, ufyselig, gresselig. Og så vondt, da. Tenk selv å få ei gul klyse midt i øyet, det organet som er viktigst for å orientere seg. Tror mennesket i alle fall, vi katter vet jo bedre. Vi har mange flere sanser. Men du vet, disse menneskene er jo noe begrensa i hodene sine.
Mgrf. Hekkan der tok hun jammen en "dråpe" i det andre øyet og. Trodde det bare var ett som skulle "behandles" for tiden. Dråpe og dråpe. Må jo minst være fem. Sånn som jeg må kave for å vaske det vekk etter behandlingen. Så snart hun er ferdig, mennesket mitt, og slipper litt taket, så hopper jeg to meter vekk, og nivasker. Spytter i hendene og gnir, gnur, vasker så det skvetter. Jeg får vekk nesten alt, Haaa! Det var den behandlingen. Ørgh.

Pusegutt-stemmen

Åhhh, jeg er syk. Feber. Rennende øyne. Gørr i øynene. Vondt. - Katteinfluensa sier Oddveig. Fire ganger til det hekkans legekontoret. Nye salver hver gang. Men jeg er så flink, sier Oddveig, og så blir jeg ganske stolt over meg selv og. For jeg er ikke vant med så mye fremmede folk, fremmede hunder, leger som skal klemme og kjenne på meg og til og med stikke en ting inn i rumpa mi. Men jeg er tålmodigheten og saktmodigheten himself. Det visste ikke Oddveig, sier hun. At jeg er så flink, altså. Og jeg hører at det har blitt en varme i stemmen hennes som ikke var der før. Rørende eier jeg har.

Natasjapus-stemmen

Hun mamma´n min er dumm. Nå hadde vi det jo så bra, bare hun og jeg, med kos og kyss og klapp og klemm, og godbiter ("godt") bare til meg. Så kommer denne svære Pusegutten og smisker og tar beste plassen i senga - bare fordi han er størst, så får han det som han vil.
Æsj, han er jo grei, og kjekk å leke med, men det var bedre før.
Urgh! Når mamma´n min roper på meg, så kommer jeg, men motvillig, så hun skal forstå at jeg er ingen selvfølge. Og så snur jeg bare rumpa til og går - akkurat når det passer meg.

Pus (nå kalt gamlePus)

Han var i alle fall spesiell. Han var med meg overalt. Var jeg på dataen, så låg han attmed meg på pulten. Hvis jeg lukte i bedet, så gjorde han også det. Lukte jeg i singelen og brukte ei sitteplate under knærne, så var det en kamp om plata, hvem som skulle ha den. Når jeg gikk og handla, satt han på muren og venta på meg, og fikk kikke i handleposene når jeg kom tilbake. Kanskje jeg også hadde litt kattegodt med til han.

En dag var det tomt for kattegodt. Jeg sa til Pus at jeg skulle gå på butikken og handle seinere. Dette var ikke fort nok for han, så han tok avgårde selv (uten at jeg visste det), og hadde vandret ganske lenge rundt i butikken, i følge butikkpersonalet.

Jeg hadde en unik kontakt med han. En  direktekontakt utenom det vanlige. Han var en inne / ute katt, som også var ute på sine egne turer. Ble han for lenge vekke, så kalte jeg på han inni meg: "Nå må du komme hjem, Pus. Jeg er redd for deg", var eksempel på budskap som jeg sendte. Ikke lenge etter så var han der, kjærlig og god som alltid. Dette gjentok seg gang etter gang. Det ble normalen å kalle på han på denne måten. Og han "svarte" meg alltid. Dvs jeg kjente at han var der. At jeg bare måtte vente litt den tiden det tok å komme seg hjem.

Da han døde var det ingen slik kontakt. Jeg kalte lenge og fikk svake signal til svar først. Og så plutselig var det helt taust, helt tomt, helt dødt på linja. Da gikk jeg og lette, kjørte og lette, sprang og lette, sykla og lette. Etter et døgn fant jeg han stygt påkjørt og ille tilredt i grøftekanten av Arne Garborgsvei, en svært trafikkert vei i nærheten av huset vårt.

Pus ble kremert og kom i urne, og tapet var uigelig tungt. Enda er han godt på plass i hjertet mitt, selv etter 2 år.

Pusegutten

En 2 1/2 år gammel helt spesiell katt. Jeg fikk han i gave av min datter og svigersønn da jeg sørget så fælt over gamlePus. Han var da ca 6 mnd, altså ikke helt liten. Han gikk egne veier helt fra han kom til meg. Flyttet gjerne inn i et skap, eller ut under en busk. Fant jeg gjemmeplassen hans, så flyttet han til et nytt sted som jeg ikke visste om. Mat kom han innom for å få. Og kos. Han er svært kosete, og maler bare vi ser på han. Men han hever seg langt over regler og kutyme.
Da jeg fikk lille Natasja for 6 mnd siden, ble Pusegutten oftere å se. Han adopterte den lille, var som en far med tålmodighet så stor som bare foreldre kan ha. Men kommer og går som han vil, det gjør han fortsatt.
Nå i en periode, som han har vært ganske syk, med øyebetennelse og katteinfluensa, har han flyttet inn og mottar all pleie og omsorg med stor takknemlighet. Gode gutten min.

Pusegutten lysbilder

Natasja lille

Ikke la deg lure av den beskjedne looken. Her er ei kattedame med sine meningers mot. Hun er kjærlig og hengiven - når det passer henne. Blir hun kjed eller sur, så går hun bare. Hun og jeg har hatt et tett liv da jeg har vært hjemmeværende mye av livet hennes. Hun har vært min trøst når jeg er lei meg, og min glede med alle sine påfunn og sprell, når jeg er i godt humør. Det blir spennende å se hvordan personligheten hennes kommer til å utvikle seg.

Pus, Natasja og Pusegutt

Dette er de tre kattene i livet mitt (nå). Pus til venstre er død (for 2 år siden), og jeg tenker sjeldnere på han nå. Men i urne på badet står han, så rett som det er så snakker jeg med han når jeg går forbi.

Natasja lille og (store) Pusegutten, lever sammen med meg, eller kanskje heller jeg med dem. Jeg har i alle fall innrettet og innredet rommet mitt på loftet etter alle kattekunstens regler. Egen utgang har de, gjennom vinduet og ei fast rute nedetter taket, innom garasjetaket og så ned i tunet gjennom et nytt vindu. I vinduskarmen har de skinn å ligge på, så det skal være mykt og varmt for dem. Innlagt do må til for moderne katter. Kan være greit å ha hvis det regner eller om de er syke.

Kattebaren er åpen hele døgnet med minimum 2 retter servert - alltid. Det går i forskjellige typer tørrfor, men det må være variasjon, syns de. Klokka 18 utvides baren med ekstra servering. Da er det "godt" å få. Det er enten litt våtfor til hver, eller noen leverpostebiter, eller 5-6 reker til hver. Det siste er det mest populære, da bærer de seg fælt (av glede).

Soveplasser har de på et teppe på senga. Faste plasser, men den lille liker å leke seg, så han kan godt finne på å legge seg på Pusegutt sin plass og glo utfordrende på den store katten, som bare står der og gjør ingenting. Vel, tenker den lille, hvis det ikke blir noe action ved å ta plassen hans, så får vi finne på mer: Derved hopper han ned på ryggen til den store og henger seg rundt halsen hans og velter begge som et stort lass. Da blir det litt mer fart i den saktmodige, til han ser sitt snitt til å smette opp på sin egen plass på teppet,  og legger seg til å sove.