http://jalbum.net/browse/user/album/547550/
Samme bildene, men i quicktime:
Samme bildene, i quicktime, med musikk:
更年期障害の対策にはサプリ、cmを頼りに探してみましょう
for 8 år siden
onsdag 31. mars 2010
Pusegutten i aksjon
En bitteliten lysbildeserie jeg har laget med nærbilder av Pusegutt. Her i pdf.
http://jalbum.net/browse/user/album/547550/
http://jalbum.net/browse/user/album/547550/
Puseguttstemmen om relasjoner
Noe har skjedd med eieren min, Oddveig. Når jeg kommer inn utenfra nå, så bærer hun over seg med godord, øyenkontakt, klapp og klem. Nesten litt vel mye for en reservert katt, men bedre enn før. Da var det "Hei, Pusegut. .... Åhh - Natasja vil ha mat. .... Åhh - hvor er Natasja. Natasja meg her og Natasja meg der. Jeg er størst, og jeg kom først, det virket det som hun hadde glemt.
Men sånn er det ikke nå. Nå husker hun å nøde meg litt, slik jeg vil ha det, og si navnet mitt mange ganger (Jeg liker navnet mitt), og å klappe og klø meg slik som jeg liker - så hårdotter løsner og fyker rundt, så kroppen får en deilig overhaling av kjærlige hender.
Ja, det er nye tider. Oddveig har til og med sluttet å klore ut puss fra øyekrokene mine hver kveld. Nå tar hun i stedet og vasker forsiktig med øyebadevann. For en forskjell.
Jeg tror nok at Oddveig har vært glad i meg hele tiden, men hun er litt ukonsentrert og stresset av og til, og hekta på lillepusen, som hun kaller den. Gudlabadne. - For eksempel var det sånn at når vi fikk det gode (og dyre, sier Oddveig), foret, så fikk Natasja dette i ei skål, så fikk jeg restene hvis det var noe igjen. Jeg gadd ikke mase, men det var jo ikke helt rett, da. Nå, derimot, får jeg min egen skål med et "dyrt" fôr, som bare jeg får. Det liker jeg.
Og om kvelden når det er "godt-tid" i 6 tiden, så får jeg også litt våtfôr i ei skål, selv om jeg ofte bare slikker av "sausen". Og Oddveig klager ikke på det, engang. Da blir jeg varm om hjertet, og tenker at jeg har den beste eieren i verden.
Det er sikkert andre eksempler også på hvordan Oddveig har forandret seg overfor meg. Men du ser vel tegninga? Da snakker vi om relasjoner, gett!
Jeg kunne nok hviske, til de spesielt interesserte, hvorfor jeg tror at denne forandringen med Oddveig kom.
Det har seg slik at noen dyretolker under utdanning en kveld satt og gnuret på hvert sitt bilde meg, som de hadde fått utdelt. Treninga deres bestod i å tenke på meg, få kontakt med meg, og så ville de høre på hva jeg hadde å si.
Helt flott! Jeg ble jo glad, men de snakket litt mye i munnen på hverandre, og spurte om det samme hele tiden: Om jeg hadde det godt? Så måtte jeg si som sant er: Ja, OK, men jeg kom her først og at jeg føler meg litt bak i rekkene av og til.
Dette har nok Oddveig fått snusen i, så derved ble det andre boller: Relasjonen vår ble ti på topp.
Men sånn er det ikke nå. Nå husker hun å nøde meg litt, slik jeg vil ha det, og si navnet mitt mange ganger (Jeg liker navnet mitt), og å klappe og klø meg slik som jeg liker - så hårdotter løsner og fyker rundt, så kroppen får en deilig overhaling av kjærlige hender.
Ja, det er nye tider. Oddveig har til og med sluttet å klore ut puss fra øyekrokene mine hver kveld. Nå tar hun i stedet og vasker forsiktig med øyebadevann. For en forskjell.
Jeg tror nok at Oddveig har vært glad i meg hele tiden, men hun er litt ukonsentrert og stresset av og til, og hekta på lillepusen, som hun kaller den. Gudlabadne. - For eksempel var det sånn at når vi fikk det gode (og dyre, sier Oddveig), foret, så fikk Natasja dette i ei skål, så fikk jeg restene hvis det var noe igjen. Jeg gadd ikke mase, men det var jo ikke helt rett, da. Nå, derimot, får jeg min egen skål med et "dyrt" fôr, som bare jeg får. Det liker jeg.
Og om kvelden når det er "godt-tid" i 6 tiden, så får jeg også litt våtfôr i ei skål, selv om jeg ofte bare slikker av "sausen". Og Oddveig klager ikke på det, engang. Da blir jeg varm om hjertet, og tenker at jeg har den beste eieren i verden.
Det er sikkert andre eksempler også på hvordan Oddveig har forandret seg overfor meg. Men du ser vel tegninga? Da snakker vi om relasjoner, gett!
Jeg kunne nok hviske, til de spesielt interesserte, hvorfor jeg tror at denne forandringen med Oddveig kom.
Det har seg slik at noen dyretolker under utdanning en kveld satt og gnuret på hvert sitt bilde meg, som de hadde fått utdelt. Treninga deres bestod i å tenke på meg, få kontakt med meg, og så ville de høre på hva jeg hadde å si.
Helt flott! Jeg ble jo glad, men de snakket litt mye i munnen på hverandre, og spurte om det samme hele tiden: Om jeg hadde det godt? Så måtte jeg si som sant er: Ja, OK, men jeg kom her først og at jeg føler meg litt bak i rekkene av og til.
Dette har nok Oddveig fått snusen i, så derved ble det andre boller: Relasjonen vår ble ti på topp.
søndag 28. mars 2010
Fokus på følelseskommunkasjon
Jeg har nå hatt Pusebloggen i snart 4 måneder. På den tiden har mange personer klikket seg inn og rundt omkring på bloggen min. (Se counter.) Veldig bra, syns jeg. Koselig og inspirerende.
Selvfølgelig skriver jeg fordi jeg liker å skrive, fotograferer fordi jeg liker å fotografere, men det får et litt videre aspekt ved seg, hvis man deler dette med andre. Da blir meningen litt større, man skjerper seg enda litt mer, man leter etter nye innfallsvinkler som kanskje kan interessere andre...
En Puseblogg er en smal nisje. Man skal være litt crazy kattegal for å begi seg ut på et slikt prosjekt. Og slik er jeg, og kanskje noen av mine lesere også? Men her kan jo være input eller ideer å få for andre dyrevenner også, eller kanskje endog for menneskevenner. For vi har alle et slags universalt språk, dyr som mennesker, et følelsesspråk, et språk der ikke ord er det viktigste, men opplevelser, stemninger, fornemmelser, og dessuten kroppspråk, kroppsbevegelser, mimikk, ansiktsuttrykk, øyebevegelser, blikk, lyder, lukter, etc. Mitt prosjekt er å få fram dette aspektet også her på Pusebloggen, selv om formidlingen skjer via data, nettopp med ord som jeg sier egentlig ikke er så viktige. Jeg vil nemlig hevde at det genuint menneskelige og kanskje genuint for alle levende vesener, er følelser.
Dyr og mennesker har et felles senter i hjernen for følelser og opplevelser, amygdala og det limbiske system (Se link:
http://www.viten.com/tema/menneske/borresen.htm). Det er i dag ingen som betviler at også dyr har følelser og at de kommuniserer, også med oss mennesker, det ser og opplever vi hver dag, vi som har dyr.
Som dyreeier vil jeg selvsagt prøve å forstå mine dyrs opplevelser, følelser, ønsker og behov. Dette har jeg i bloggen min forsøkt å få fram ved å la kattene få "stemme". Noen ganger er det Natasjastemmen, andre ganger Puseguttstemmen. Alltid når jeg formidler det jeg tror min puse sier, så skriver jeg det med gul skrift, så det skal være uhevet og lett å finne. For å finne alle slike innlegg, søk i etiketter på "pusestemmen", eller bruk søkemotoren i høyre meny, så vips får du fram disse innlegga.
Selv har jeg et arbeide der jeg må bruke hele meg, alle mine sanser, for å kunne hjelpe og forstå de menneskene jeg jobber med. Menneskene jeg møter gjennom jobben min er dypt psykisk utviklingshemmet, multi-multihandikappet, noen medfødt døvblinde i tillegg, andre har andre særegne og store tilleggshandikap, alle er uten talespråk. Min erfaring er at det går an å forstå alle mennesker, vi må bare finne kanalen, ha god tid, være våkne, oppmerksomme og vâre. Og det er veldig likt om det er mennesker eller dyr når det gjelder akkurat dette: følelser og "følelseskommunikasjon" - mener nå jeg!
Min intensjon med denne bloggen er å få fram dette aspektet, følelsesaspektet, i forholdet mellom mennesker og dyr, eller i forholdet mellom alle levende vesener.
Selvfølgelig skriver jeg fordi jeg liker å skrive, fotograferer fordi jeg liker å fotografere, men det får et litt videre aspekt ved seg, hvis man deler dette med andre. Da blir meningen litt større, man skjerper seg enda litt mer, man leter etter nye innfallsvinkler som kanskje kan interessere andre...
En Puseblogg er en smal nisje. Man skal være litt crazy kattegal for å begi seg ut på et slikt prosjekt. Og slik er jeg, og kanskje noen av mine lesere også? Men her kan jo være input eller ideer å få for andre dyrevenner også, eller kanskje endog for menneskevenner. For vi har alle et slags universalt språk, dyr som mennesker, et følelsesspråk, et språk der ikke ord er det viktigste, men opplevelser, stemninger, fornemmelser, og dessuten kroppspråk, kroppsbevegelser, mimikk, ansiktsuttrykk, øyebevegelser, blikk, lyder, lukter, etc. Mitt prosjekt er å få fram dette aspektet også her på Pusebloggen, selv om formidlingen skjer via data, nettopp med ord som jeg sier egentlig ikke er så viktige. Jeg vil nemlig hevde at det genuint menneskelige og kanskje genuint for alle levende vesener, er følelser.
Dyr og mennesker har et felles senter i hjernen for følelser og opplevelser, amygdala og det limbiske system (Se link:
http://www.viten.com/tema/menneske/borresen.htm). Det er i dag ingen som betviler at også dyr har følelser og at de kommuniserer, også med oss mennesker, det ser og opplever vi hver dag, vi som har dyr.
Som dyreeier vil jeg selvsagt prøve å forstå mine dyrs opplevelser, følelser, ønsker og behov. Dette har jeg i bloggen min forsøkt å få fram ved å la kattene få "stemme". Noen ganger er det Natasjastemmen, andre ganger Puseguttstemmen. Alltid når jeg formidler det jeg tror min puse sier, så skriver jeg det med gul skrift, så det skal være uhevet og lett å finne. For å finne alle slike innlegg, søk i etiketter på "pusestemmen", eller bruk søkemotoren i høyre meny, så vips får du fram disse innlegga.
Selv har jeg et arbeide der jeg må bruke hele meg, alle mine sanser, for å kunne hjelpe og forstå de menneskene jeg jobber med. Menneskene jeg møter gjennom jobben min er dypt psykisk utviklingshemmet, multi-multihandikappet, noen medfødt døvblinde i tillegg, andre har andre særegne og store tilleggshandikap, alle er uten talespråk. Min erfaring er at det går an å forstå alle mennesker, vi må bare finne kanalen, ha god tid, være våkne, oppmerksomme og vâre. Og det er veldig likt om det er mennesker eller dyr når det gjelder akkurat dette: følelser og "følelseskommunikasjon" - mener nå jeg!
Min intensjon med denne bloggen er å få fram dette aspektet, følelsesaspektet, i forholdet mellom mennesker og dyr, eller i forholdet mellom alle levende vesener.
Fotografiene er av min datter, Siv June, og hennes to dyr. Foto: Anders Tendenes.
For flere bilder, se min Jalbumkonto: http://jalbum.net/browse/user/album/544402/
eller denne link (samme bilder forskjellig bildeviser):
Høyreklikk og velg åpne i nytt vindu, så kommer du lettere tilbake til Pusebloggen.
lørdag 20. mars 2010
onsdag 17. mars 2010
søndag 7. mars 2010
Puselogoer
Jeg har laget to "logoer" ut fra fotografier av kattene mine. Det var mye putl for å få det til. Og siden jeg verken har fotoutdanning, datautdanning eller designerutdanning, så er jeg vel fornøydd med mine første hjemmelagede logoer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
