Pusegutt er kastrert, men opplever kanskje ikke det selv. Han fikk aldri noen reaksjon på å bli kastrert, som en annen katt jeg hadde, Pus: Han ble rett og slett deprimert. Og det varte i et halvt år.
Pusegutt sloss aldri (sjelden). Han er stor, og har en slags autoritet over seg. Men gjett om han kan få fart på seg hvis han vil jage / skremme inntrengere på hans territorium.
Pusegutts alder: 3,5 - 4 år
Lynne: Vanskelig å komme under huden på. Trekker seg lett vekk. Inn i et skap, under ei seng, under en busk ute. Når jeg fant gjemmestedet hans, så fant han seg et nytt.
Sedat type. Ligger mye og sover / kikker / filosoferer? Har av denne grunn lett for å bli lett overvektig, men ikke feit. Godt i hold.
Jeg har antagelig vært for lite pågående mot Pusegutt. Trodde han ville ha det slik, med mye ”alenetid”.
Liv: Nattedyr. Ute heile natta, kanskje helt til neste kveld. Kunne være borte et par dager uten at jeg ble redd for han, han kom jo alltid tilbake. Da ”ropte” han høyt, langt nedi bakken: ”Oddveig, nå kommer jeg.” Som om han hadde dårlig samvittighet.
Spesielle omstendigheter: Jeg fikk Pusegutt i gave av min datter og min svigersønn samme dag som jeg hadde funnet min høøøøøøyt elskede Pus, overkjørt, ille tilredt og død. Det var på min fødselsdag, 5. desember for godt 3 år siden. Så jeg valgte ikke Pusegutt, og han valgte ikke meg, og det skulle noe til å erstatte en nettopp død kjærlighetspuse. En puse jeg hadde telepatisk kontakt med, en puse som fulgte meg overalt, og der kjærligheten var dyp og gjensidig. Og denne pusen, Pus, har jeg i urne på badet, enda.
Stakkar Pusegutt. Ikke rart han har følt seg mindre likt. For jeg må innrømme at jeg aldri hadde tatt en orange katt. Tigerstriper skulle det være, hvis det ikke var kjærlighet ved første blikk, da, slik det var med Pus og med Natasja. Og det var videre vanskelig med hunden, så den eneste stunda Pusegutt og jeg hadde sammen våkne, var etter at hunden hadde lagt seg om kvelden.
Pusegutt var 6-7 mnd da han kom til oss. De han kom fra hadde en hel kattefamilie: Kattemor og 2-3 kattunger. Pusegutt og en bror streifet ute om kveldene, men eieren, ei dame, ventet alltid til de var kommet inn, sånn i 1-2 tida, før hun la seg, fortalte hun. Jeg tror Pusegutt hadde det godt der, men jeg tror videre at han mer var oppdratt av katter enn av folk. Eksempelvis visste han ikke at man går da ikke på salongbordet.
2
Siden jeg ikke syns jeg hadde katt, Pusegutten var jo bare ute, eller lå og sov, så bestemte jeg meg for å anskaffe en katt til. Det måtte være ei pusedame, slik at Pusegutt var hannen / ”sjefen”, og det måtte være en kattunge som var ung, men som også var sosialisert av mennesker. Helt til Kristiansand reiste vi for å få akkurat den katten. Jeg tok den kattungen som la seg inntil brystet mitt og som virket å velge meg.
Så kom en interessant tid. Pusegutt adopterte kattungen umiddelbart. Og han oppførte seg som en trygg far helt fra starten. Mange historier der, men de tar jeg ikke nå. Fra Natasja kom, så har Pusegutt vært her hele tiden. Ute litt på natten, men ikke lenge, og aldri til neste dag. Og han gjorde litt hevd på meg, på en måte. Tror at forklaringen på ”Jeg var her først” referer til at Natasja kom. Som sagt mange historier her, men de får ligge.
3
I desember 2009 ble kattene syke. Øyebetennelse, feber, medtatte, antagelig katteinfluensa. Var til dyrlegen 4 ganger med hver av dem / sammen. Prøvde 3 salver / medisiner / antibiotika, før det virket. Innredet soverommet mitt helt tilpasset katter. Sov med kattene, pleiet kattene, var med kattene nesten 24 timer i døgnet. Opprettet Puseblogg på internett, der jeg kunne legge ut tekster og bilder, så hadde jeg noe å gjøre innimellom pleien. Og Pusegutt nøyt all oppmerksomheten og kjærligheten. Han tok imot all pleie, han var tolmodigheten selv med all behandling, eks salver på øynene, dyrlegebesøk, m.m. Natasja knurret og gruffet. Pusegutt var takknemlig, ville sove oppå meg om natten, noe har fikk lov til. Han og jeg fikk et helt annet forhold. Dette er på en måte starten på vårt forhold. Plutselig såg jeg hvor vakker han er, majestetisk, stolt. Litt ensom av og til, litt eneboertype, men han skal ikke nødes mye, så kommer han med kjærlig blikk. Vi har god øyenkontakt, vi to, og hvis vi bare får tid, så kommer vårt forhold til å vokse enda mer.
Bildet som ble brukt under samtalene med Pusegutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar